På sykkel gjennom Great Sandy Desert

p1000817Fra Karratha til Port Hedland var det to sykkeldager, deretter var det Great Sandy Desert helt frem til Broome. Allerede før vi hadde bestemt oss for å ta med oss syklene til Australias vestkyst, hadde vi kikket på Great Sandy Deseert på kartet og lurt på hvordan det ville vært å sykle der. Nå skulle vi finne det ut. Vi grugledet oss, særlig fordi medvinden så ut til å ha forlatt oss for godt, til fordel for motvinden, og siden vi de siste dagene hadde hatt følelsen av å sykle inn i en hårføner. Mellom Karratha og Port Hedland var det riktignok en elv med vann i som vi stoppet ved og duppet hodet og føttene i, før vi syklet videre i heten. Motvinden var så varm at jeg begynte å lure på om den var Fandens verk, tross alt.

Fremme i Port Hedland hadde vi planer om en hviledag før vi skulle ta fatt på ørkenen.  Vi hadde noen småting vi skulle ordne og mat vi skulle handle før vi kunne ta fatt på vår siste sykkeletappe inn til Broome. Det endte med at vi brukte dagen til å sykle frem og tilbake mellom Port Hedland, South Hedland og veien mot ørkenen før vi fikk ordnet det vi skulle. Vi handlet bl.a mat nok for 5-6 dager og siste post på programmet før ørkenen var modifisering av sykkelskoa mine som fikk noen luftige hull. Neste dag satte vi avgårde inn i ørkenen.

Det første vi la merke til da vi la bebyggelsen bak oss, var at Great Sandy Desert så ut til å være langt grønnere enn områdene vi hadde syklet gjennom i det siste. Ja, det var faktisk den grønneste plassen siden Geraldton, noe som skulle vise seg å gjelde for hele strekningen ? så mye for Great Sandy, lissom...

Første etappe var ganske nøyaktig 150 km frem til Pardoo Roadhouse. Vi hadde innstilt oss på at våre euforiske medvindsdager var over for godt og vi var fast bestemt på å kjempe oss vei mot Fandens hårføner til ørkenens ende. Men lykke over all lykke, vi ble atter en gang velsignet med medvind! Riktignok ikke slik medvind som kommer rett bakfra og gir deg et jevnt dytt i ryggen, men heller en slik ustabil sidevind at det innimellom kommer et dytt i ryggen fra en komponent på villspor. Vi ble fulgt av vår ustabile venn, sidevinden gjennom hele ørkenen, og medvindskomponentene gav oss et dytt i ryggen i ny og ne. Motvindskomponentnene var jo også tilstede, men det var ingenting mot det vi hadde vært borti tidligere. Gjennomsnittsfarten gjennom ørkenen holdt seg derfor jevnt over 20 km/t, men aldri over 25 km/t.

p1010037Neste vannfyllestasjon etter Pardoo Roadhouse, var Sandfire Roadhouse, drøye 140 km lengre nord. Etter nok en lang dag i støvete varme, kom vi frem til Sandfire. Det viste seg at restauranten var brent ned, men de hadde en brakke hvor de solgte brus og mikrooppvarma pai?er. Vi hadde bestemt oss for å ha en hviledag på Sandfire, siden det var nesten 300 km mellom Sandfire og neste mulighet for vannpåfylling. På tross av at Sandfire er en øde og støvete plass med masse påfugler (også noen hvite) og lite mat, hadde vi en bra dag i skyggen under blikktaket utenfor kioskbrakka.

Neste dag fylte vi tilhengerne med 40 liter vann og la i vei på vår siste etappe. Vi regnet med at vi kom til å bruke to dager dersom vinden ikke atter en gang skulle vende seg mot oss, men vi hadde med nok vann for tre dager ? og mat nok for like mange dager.

p1010010

Vi satte avgårde inn i det store intet, som riktignok var forholdsvis grønt på tross av navnet. Veien strakte seg milevis rett frem, slik den hadde gjort de foregående dagene og vinden var den ustabile typen som kom fra siden med komponenter i ymse retninger. Hviledagen i Sandfire skulle vise seg å ha hatt sin pris. Anders følte seg ikke så frisk etter å ha spist et ukjent antall av mikrooppvarma kjøttpai?er. Ved første matpause, etter 50 km, kunne jeg se at han ikke var helt seg selv, han hadde ikke lyst på mat og han spiste nesten ingenting. Slik oppførsel gir stor grunn til bekymring tatt i betraktning at det var Kværna-Levoll som hadde mistet matlysten. Men her ute, midt i det store, varme intet, kunne vi ikke annet gjøre enn å sykle videre. Her fantes ingen skygge å hvile under, ikke noe vann å kjøle seg med ? ingenting. Å sette opp teltet midt på dagen var uaktuelt. Inni teltet ville vi blitt kokt levende. Det eneste vi kunne gjøre var å sykle videre.

p1010135

Etter nesten 140 km var sola begynt på sin vandring nedover himmelvelvingen, og vi slo opp teltet i grøftekanten. Anders spiste fortsatt nesten ingenting og sovnet med en gang han la seg ned. Han sov vel i drøye 12 timer, og neste morgen var vi atter en gang på syklene langs den støvete veien mens sola klatret hensynsløst oppover og oppover mens den stekte alt som ikke fant skygge. Det inkluderte oss. Anders var fortsatt helt kraftløs og det gikk heller sakte enn fort med oss. Men hell i uhell: Midt inne i ørkenen så vi et lite skilt langs veien: Munro Springs Station Stay, Swimming Pool, 2 km. Vi satte avgårde innover i den røde sanden og fant en idyllisk gård, eller Station som de heter her, hvor vi fikk slå opp teltet vårt. Og skiltet løy ikke, de hadde et lite svømmebasseng! Resten av dagen var vi enten i bassenget eller i skyggen under et tak. De som eide gården og de andre gjestene (som var tre andre familier) syntes så synd på oss som kom syklende og bare hadde havregryn til mat at de gav oss mat hele tida. Anders kviknet litt til etterhvert og fikk i seg litt mat.

Neste dag bar det atter en gang ut på veien og vi tråkket på mot Roebuck Plains Roadhouse. Det skulle vise seg at Anders på langt nær var frisk, og det ble en drøy etappe på over 120 km, før vi hadde lagt The Great Sandy Desert bak oss og kunne ta inn på et rom  på Roadhouset. Anders sov vel drøye 12 timer, tredje natta på rad, og siste etappe inn til Broome var kun 35 km.

I Broome, ble Anders endelig kvitt baseluskene sine, og kviknet til. Han er nå helt seg selv og er tilbake i Kværna-Levoll modus.

I Broome endte vår sykkeltur etter ca 2 500 km og 110 timer på sykkelsetene. Nå skal vi være litt vanlige turister i Broome og Darwin før vi tar flyet hjem igjen.

p1010015

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Lynvingen

Lynvingen

1, Trondheim

LYNVINGEN er Anders og Birgit sitt turkonsept! Birgit (f. 01.11.77) har i en årrekke vært aktiv judoutøver og har meritter som nordisk mester og en rekke norgesmestertitler. Hun har en doktorgrad i materialteknologi fra NTNU og jobber nå som forsker i Umoe Solar AS. Anders (f.16.09.76) har drevet aktivt med langrenn og sykling. Han jobber som sivilingeniør hos Reinertsen Engineering.

Kategorier

Arkiv

hits