Sykkel, Sand og Sol er blitt bok

Ny blogg: http://lynvingen-blogg.blogspot.com/

Vi har valgt å legge vår blogg aktivitet på http://lynvingen-blogg.blogspot.com/
- vi har dessuten opprettet en egen fotoblogg (på engelsk): http://lynvingen-photos.blogspot.com/

Enjoy!

Det var vår skyld

Ja, det er sant vi tiltrekker oss klimatiska ekstremiteter... Isrekorder, nedbørsrekorder - og nå: Varmerekord...

For å sitere Adressa: "Årets august er tidenes varmeste i Australia. Temperaturen lå 3,2 grader over det normale, mer enn en grad varmere enn den tidligere rekorden i 2006."  (Resten av artikkelen kan leses på http://www.adressa.no/vaeret/article1378341.ece)

Vi beklager ulempene det medførte dem vi sykla forbi...

Krabber og krokodiller

imgp1544
Blonde babes i bushen

Vi hadde hørt at mud crabs var en delikatesse her nede, selv om navnet ikke har samme gastronomiske klang som f.eks. kongekrabbe og kalvemedaljong. Mud crabs lever i og rundt mangroveskogen på en kombinasjon av gjørme og sandbunn.Ved høyvann gjemmer de seg blant de halvveis oversvømte mangrovetrærne og ved lavvann kommer de ut på gjørme- og sandfeltene nedenfor.

imgp1571
Legg merke til hvordan fingertuppene brukes for å oppdage potensielle luskende krokodiller

Det er mulig å bli med på organiserte mud crab turer, men da får du ikke være spesielt
delaktig selv og mye foregår også fra båt. I tillegg koster det skjorta og vel så det. Vi forhørte oss i stedet med en av de lokale aboriginerne på et lite sted vi dro gjennom; joda, sønnen hans kunne ta oss med ut på "mud crabbing" dagen etter. Dagen etter dukket sønn og sønnesønn opp med hjemmelagde spyd med metalltupp. Krabbene kan visstnok være litt aggressive noen ganger, derfor er spyd å foretrekke. I tillegg er spyd den foretrukne fangstmetoden om det skulle dukke opp noen barramundi.
 
p1010214
Vår lokale jegerguide

imgp1573
Det er greit for små jegere å komme seg opp for å få litt utsikt en gang iblant

Litt usikker på hva vi hadde begitt oss ut på dro vi ned til den oversvømte mangrovekogen. Med bilder av krokodilleangrep fra filmen "Crocodile Dundee" i bakhodet, men beroliget med at krokodillene stort sett bare svømte inn i mangrovelandskapet på stigende tidevann, var det med blandede følelser vi vasset ut blant mangrovetrærne ca to timer før full flo. Våre to aboriginske venner vasset elegant rundt barfot blant spisse mangroverøtter og knivskarpe østerser. Selv er jeg sjeleglad for at jeg hadde på meg sandaler med tykke såler der jeg noe ustøtt stavret meg gjennom den oversvømte jungelen mens jeg forsøkte det jeg maktet å ikke skli og plaske i vannet for å påkalle meg eventuelle krokodillers oppmerksomhet. Ifølge Lonely Planets forsiktighetsregler for dette omrdet var vi allerede godt inne på "idiotisk turist" nivå. Guiden vår forklarte tålmodig at krokodiller stort sett bare angriper folk som svømmer. Jeg begynte å bli halveis komfortabel med å vasse til midjen blant trærne i krokodillelandskapet og fikk stadig små glimt av bilder i hodet mitt der jeg heroisk slåss med et av udyrene før jeg dasket det over kjeften og jaget det bort.


imgp1581
Litt usikker på hvordan man fanger krokodiller med pinne, men nød lærer som kjent naken kvinne å spinne osv.


p1010333
For ordens skyld; dette bildet ble ikke tatt under vår tur i mangroveskogen...

Høyet forsvant plutselig ut av hatten min da våre guider sa at vi måtte svømme over en ca 100 m bred kanal siden tidevannet stod så uvanlig høyt denne dagen. Vannet var grumsete og jeg så skygger av både det ene og det andre i den tette mangroveskogen (om dette var krokodiller, troll eller utelukkende fantasifostre skal være usagt). Vi beveget oss nå inn i den turistkategorien som Lonely Planet ikke vil røre med ildtang og som er en av grunnene til at de på begynnelsen av alle bøkene skriver at de frasier seg ethvert ansvar for hva leseren måtte foreta seg.Svømming ble det, kanskje noe beroliget av at vår guide hadde med seg sin åtte år gamle sønn ? han ville vel aldri riskere at han ble krokodillemat?? Vi både svømte og vasset, og ble etterhvert svært så fortrolige med denne merkelige oversvømte jungelen. Vår lommekjente guide ville av og til komme med gode råd til oss, som f.eks.: "there is fella Sting Ray lying in the sand, better not step on it" - vel vitende om at det var en slik en som tok knekken på Steve Irwin, fulgte vi opp hans gode råd til punkt og prikke.

p1010219
Bare fantasien setter begrensning for hva som lusker rundt i dette gjørmevannet

Vi så mye fugler og fisk denne formiddagen i mangroveskogen, men tidevannet stod for høyt til at krabbene kom ut. Krokodillefrykten forsvant nesten helt - om dette var berettiget eller uberettiget, det ville ikke vår guide gi et ordentlig klart svar på. Den nærmeste oppklaringen han gav var; "sometimes crocodiles come in here to hunt, but mostly on the rising tide". Vi hadde fått et flott innblikk i noen tradisjonelle jakt- og fiskemetoder til aboriginerne og var strålende fornøyd med formiddagens utbytte.

På sykkel gjennom Great Sandy Desert

p1000817Fra Karratha til Port Hedland var det to sykkeldager, deretter var det Great Sandy Desert helt frem til Broome. Allerede før vi hadde bestemt oss for å ta med oss syklene til Australias vestkyst, hadde vi kikket på Great Sandy Deseert på kartet og lurt på hvordan det ville vært å sykle der. Nå skulle vi finne det ut. Vi grugledet oss, særlig fordi medvinden så ut til å ha forlatt oss for godt, til fordel for motvinden, og siden vi de siste dagene hadde hatt følelsen av å sykle inn i en hårføner. Mellom Karratha og Port Hedland var det riktignok en elv med vann i som vi stoppet ved og duppet hodet og føttene i, før vi syklet videre i heten. Motvinden var så varm at jeg begynte å lure på om den var Fandens verk, tross alt.

Fremme i Port Hedland hadde vi planer om en hviledag før vi skulle ta fatt på ørkenen.  Vi hadde noen småting vi skulle ordne og mat vi skulle handle før vi kunne ta fatt på vår siste sykkeletappe inn til Broome. Det endte med at vi brukte dagen til å sykle frem og tilbake mellom Port Hedland, South Hedland og veien mot ørkenen før vi fikk ordnet det vi skulle. Vi handlet bl.a mat nok for 5-6 dager og siste post på programmet før ørkenen var modifisering av sykkelskoa mine som fikk noen luftige hull. Neste dag satte vi avgårde inn i ørkenen.

Det første vi la merke til da vi la bebyggelsen bak oss, var at Great Sandy Desert så ut til å være langt grønnere enn områdene vi hadde syklet gjennom i det siste. Ja, det var faktisk den grønneste plassen siden Geraldton, noe som skulle vise seg å gjelde for hele strekningen ? så mye for Great Sandy, lissom...

Første etappe var ganske nøyaktig 150 km frem til Pardoo Roadhouse. Vi hadde innstilt oss på at våre euforiske medvindsdager var over for godt og vi var fast bestemt på å kjempe oss vei mot Fandens hårføner til ørkenens ende. Men lykke over all lykke, vi ble atter en gang velsignet med medvind! Riktignok ikke slik medvind som kommer rett bakfra og gir deg et jevnt dytt i ryggen, men heller en slik ustabil sidevind at det innimellom kommer et dytt i ryggen fra en komponent på villspor. Vi ble fulgt av vår ustabile venn, sidevinden gjennom hele ørkenen, og medvindskomponentene gav oss et dytt i ryggen i ny og ne. Motvindskomponentnene var jo også tilstede, men det var ingenting mot det vi hadde vært borti tidligere. Gjennomsnittsfarten gjennom ørkenen holdt seg derfor jevnt over 20 km/t, men aldri over 25 km/t.

p1010037Neste vannfyllestasjon etter Pardoo Roadhouse, var Sandfire Roadhouse, drøye 140 km lengre nord. Etter nok en lang dag i støvete varme, kom vi frem til Sandfire. Det viste seg at restauranten var brent ned, men de hadde en brakke hvor de solgte brus og mikrooppvarma pai?er. Vi hadde bestemt oss for å ha en hviledag på Sandfire, siden det var nesten 300 km mellom Sandfire og neste mulighet for vannpåfylling. På tross av at Sandfire er en øde og støvete plass med masse påfugler (også noen hvite) og lite mat, hadde vi en bra dag i skyggen under blikktaket utenfor kioskbrakka.

Neste dag fylte vi tilhengerne med 40 liter vann og la i vei på vår siste etappe. Vi regnet med at vi kom til å bruke to dager dersom vinden ikke atter en gang skulle vende seg mot oss, men vi hadde med nok vann for tre dager ? og mat nok for like mange dager.

p1010010

Vi satte avgårde inn i det store intet, som riktignok var forholdsvis grønt på tross av navnet. Veien strakte seg milevis rett frem, slik den hadde gjort de foregående dagene og vinden var den ustabile typen som kom fra siden med komponenter i ymse retninger. Hviledagen i Sandfire skulle vise seg å ha hatt sin pris. Anders følte seg ikke så frisk etter å ha spist et ukjent antall av mikrooppvarma kjøttpai?er. Ved første matpause, etter 50 km, kunne jeg se at han ikke var helt seg selv, han hadde ikke lyst på mat og han spiste nesten ingenting. Slik oppførsel gir stor grunn til bekymring tatt i betraktning at det var Kværna-Levoll som hadde mistet matlysten. Men her ute, midt i det store, varme intet, kunne vi ikke annet gjøre enn å sykle videre. Her fantes ingen skygge å hvile under, ikke noe vann å kjøle seg med ? ingenting. Å sette opp teltet midt på dagen var uaktuelt. Inni teltet ville vi blitt kokt levende. Det eneste vi kunne gjøre var å sykle videre.

p1010135

Etter nesten 140 km var sola begynt på sin vandring nedover himmelvelvingen, og vi slo opp teltet i grøftekanten. Anders spiste fortsatt nesten ingenting og sovnet med en gang han la seg ned. Han sov vel i drøye 12 timer, og neste morgen var vi atter en gang på syklene langs den støvete veien mens sola klatret hensynsløst oppover og oppover mens den stekte alt som ikke fant skygge. Det inkluderte oss. Anders var fortsatt helt kraftløs og det gikk heller sakte enn fort med oss. Men hell i uhell: Midt inne i ørkenen så vi et lite skilt langs veien: Munro Springs Station Stay, Swimming Pool, 2 km. Vi satte avgårde innover i den røde sanden og fant en idyllisk gård, eller Station som de heter her, hvor vi fikk slå opp teltet vårt. Og skiltet løy ikke, de hadde et lite svømmebasseng! Resten av dagen var vi enten i bassenget eller i skyggen under et tak. De som eide gården og de andre gjestene (som var tre andre familier) syntes så synd på oss som kom syklende og bare hadde havregryn til mat at de gav oss mat hele tida. Anders kviknet litt til etterhvert og fikk i seg litt mat.

Neste dag bar det atter en gang ut på veien og vi tråkket på mot Roebuck Plains Roadhouse. Det skulle vise seg at Anders på langt nær var frisk, og det ble en drøy etappe på over 120 km, før vi hadde lagt The Great Sandy Desert bak oss og kunne ta inn på et rom  på Roadhouset. Anders sov vel drøye 12 timer, tredje natta på rad, og siste etappe inn til Broome var kun 35 km.

I Broome, ble Anders endelig kvitt baseluskene sine, og kviknet til. Han er nå helt seg selv og er tilbake i Kværna-Levoll modus.

I Broome endte vår sykkeltur etter ca 2 500 km og 110 timer på sykkelsetene. Nå skal vi være litt vanlige turister i Broome og Darwin før vi tar flyet hjem igjen.

p1010015

Australiere - et vei og grøftefarende folk

Jeg visste at australiere likte å være på tur i landet deres, ute i bushen og den store outbacken. Jeg følte at vi hadde noe felles, jeg og australierne, siden vi begge likte å være på tur i skog og fjell.

Siden vi skulle komplettere litt utstyr for vår tur, ventet vi følgelig med dette til vi ankom Australia. Turen gikk til Ranger Outdoors, en stor friluftslivkjede her nede. Turutstyr hadde de i mangfold, men alt var i et betraktelig større format enn hjemme. Kokeutstyret var som et middels feltkjøkken fra forsvaret. Teltene hadde riktig nok som regel bare to etasjer, men det var mulighet for å utvide med både bar og biljardrom. Jeg begynte å få en idè om at den jevne australier måtte ha en bærekapasitet som en passe stor kamel. Etter å ha gått til innkjøp av den minste vannrenseren de hadde gikk jeg, full av beundring for det tungtbærende folket her nede, forbi en bladkiosk. Nysgjerrig på hvordan de fikk med seg alt utstyret på tur, begynte jeg å bla i ?The Wanderer? som jeg antok var et blad for turgåere. Bladet gav meg svar på det jeg lurte på, et oppklarende svar var det også siden det viste seg å være landets største blad for bobilkjørere.

imgp1627

Australiere går ikke på tur, de kjører. Det skal nevnes at de kjører på tur steder der den jevne nordmann nok kun hadde regnet med å få selskap av geiter og en og annen likesinnet fjellmann. Veinettet gjenspeiler denne holdningen til friluftsliv; det nasjonale veinettet er asfaltert, de fleste andre veier ville fått norske grøfter til å fortone seg som jevne parkeringsplasser. Bilene er tilpasset dette; de fleste har mer enn ett reservehjul og minst to ekstra jerrykanner med drivstoff. De aller fleste bilene har i tillegg snorkel for å komme seg langs veien i flomtider (jeg mener også jeg har sett biler med styrbord/ babord lanterner, men det er mulig min fascinasjon ble en smule påvirket av fantasi på akkurat dette punktet).

Bakkeklaringen er slik at du nok som regel må bøye knærne litt for å komme deg under bilen... Campingvognene er tilsvarende utstyrt og med tilsvarende bakkeklaring. De kan slås sammen i alle retninger. Jeg ser for meg at den jevne Solifer eller Polaris som man ofte ser på norske veier ville ristet i stykker omtrent i det bil og campingvogn hadde svingt av motorveien. Bobilene er ikke så ulike de man ser i Norge (bortsett fra en langt større andel av Unimog bobiler her nede), men de fleste har en firehjulsdreven terrengbil (på folkemunne kalt en ?fifth wheeler?) på slep om man ønsker å ta av fra den nasjonale motorveien. For å toppe det hele har stort sett de fleste i tillegg med seg småtterier som; motorbåt på taket (eller på egen henger), en eller to terrengmotorsykler eller firhjulinger, surfebrett samt hund og kanarifugl i bur. Jeg lurer ofte på hva de egentlig lot være hjemme...

p1010297

Siden australierne er et slikt reiseglad folk, er jo behovet absolutt tilstede for for et sett med fjellvettregler liknende de vi har i Norge. Siden de jo har en litt annen tilnærming til fjelltur enn det vi nordmenn har, har jeg satt opp følgende forslag som jeg mener vil passe dem bra:

1.      Legg ikke ut på langtur uten full tank.
2.      Meld fra om hvor du kommer til å stoppe for å fylle drivstoff.
3.      Vis respekt for vei- og kjøreforhold.
4.      Vær rustet mot punkteringer og tom tank, selv på korte turer. Ha alltid med tilhenger eller takboks og det utstyret veien krever.
5.      Lytt til erfarne bilførere.
6.      Bruk veiskilt og oppdatert kartbok.
7.      Kjør ikke alene.
8.      Vend i tide. Det er ingen skam å skifte kjørefelt.
9.      Spar på drivstoffet. Fyll på reservekannen i tide. I nødsfall; bli ved bilen.

Hvem har rett på fjellene?

Jeg hadde tenkt å la være å skrive noe om Australias noe merkelige politikk overfor urbefolkningen og i samme slengen hadde jeg tenkt å la være å nevne den noe merkelige innvandringspolitikken, miljøpolitikken og at de dilter etter engelskmennene hvorenn disse finner på å være i krig. Jeg føler rett og slett ikke at jeg har bakgrunnskunnskap nok, og hadde altså tenkt å la temaene ligge.  Jeg hadde tenkt å konsentrere meg om små, søte lokalnyheter. Men jeg må bare skrive litt om Ulurudebatten som verserer i flere aviser for tiden.

 

Debatten om hvorvidt turister skal få tilgang til å gå opp på Uluru (eller Ayers Rock som noen kaller den) har blusset opp igjen. Et utkast til en 10 års plan for Uluru-Kata Tjuta Nasjonalpark har nylig blitt lagt frem. Parken ble gitt tilbake til sine tradisjonelle eiere i 1985 (Anangustammen), men på tross av at de som eier parken ønsker å stenge stien opp på Uluru for turister, har de tydligvis ikke myndighet til det. Uluru er hellig for Anangustammen og de ønsker at turistene heller skal gå rundt Uluru isteden for opp på den.

 

I tillegg til å venhellige fjellet med å gå opp på det, og å gjøre sitt fornødende på det, som visstnok mange føler behov for, er det også i følge tradisjonell lov (Tjukurpa) de tradisjonelle eierenes ansvar å ta vare på besøkende på deres land. Hver gang en turist skader seg på Uluru (som ikke skjer så reint sjeldent) er det en sorg for hele stammen. Utrolig nok har hele 35 perosner omkommet på Uluru siden 1975 og mange har skadet seg og måttet bli reddet ned fra det 340 meter høye fjellet.

 

Forslaget til ny 10-årsplan tar utgangspunkt i at stien opp til Uluru skal fortsette å være åpen for turister, men at det skal settes ned en komite som skal jobbe for at; På grunn av sikkerhetsmessige, kulturelle og miljømessige hensyn skal stien opp til Uluru stenges, samtidig som turistene skal sikres en unik og givende opplevelse. Dette er sterk kost for enkelte som mener at naturen bør være åpen for alle og at ingen kan stenge et fjell. Statsminister, Kevin Rudd (som i avisene ikke akkurat fremstilles som den smarteste pennen i Guds penal), sier at han aldri har gått opp på Uluru selv, men at han kjenner noen som har gjort det og de sier at det var en fin tur. Han synes derfor det ville være synd å ta denne opplevelsen fra turistene.

 

Oppvokst og oppfostret som jeg er på allemnnsretten, har jeg forståelse for slike argumenter. Hvis noen har lyst til å gå opp på et fjell, så må de jo få lov til det. Argumentet med at Uluru er plassen hvor forfedrene til  Mala?ene (hare-wallaby mennene) kom fra og derfor er en hellig plass, skjønner jeg ikke. Det høres rart og fremmed ut for meg. Men dette er da heller ikke poenget. Da jeg besøkte Uluru for 10 år siden, hadde jeg ingen problemer med å la være å gå opp på fjellet da jeg fikk vite at det virket støtende på dem som bor der. I likhet med 98 % av turistene, i følge en undersøkelse gjort for Parks Australia over en treårsperiode, ville også jeg kommet til Nasjonalparken selvom stien opp på Uluru ble permanent stengt. Personlig synes jeg Anagustammens forslag om at turistene kan følge stien rundt Uluru og samtidig få informasjon om hvorfor Uluru er en hellig plass er en fantastisk idé. Kaskje jeg hadde fått en litt større forståelse for hvorfor de ikke ønsker at vi, turistene, skal trampe opp og ned på deres helligdom. Og det hadde jo dessuten vært langt mer interessant en å beseire en 340 meter høy stein.

 

Når det gjelder min forståelse for argumentene om å holde stien åpen, så forsvinner den som dugg for solen når jeg ser at gruveselskaper og gårdsbruk kan stenge av nesten hele outback'en for turister uten annen grunn enn at de eier plassen. Skilter med: "No camping", "no trespassing", "no standing at all times", "no loitering", "unauthorised persons not allowed", "do not enter" og "intruders will be prosecuted" er satt opp over alt og det er bare hovedveiene som er åpne for "uvedkommende". Hensynet til de besøkende er heller ikke et gyldig argument når det gjelder eiendommen til gruveselskaper eller gårdsbruk. Det argumentet kan tydeligvis bare brukes om eiendommen til Angustammens Uluru. Respekten for enkeltes eiendomsrett er tydeligvis sterkere enn respekten for en 60 000 år gammel kultur.

Debatten om Uluru går hett i diverse aviser og det blir appelert til miljøvernministeren, Peter Garret (kanskje bedre kjent som vokalisten i Midnight Oil som forøvrig også er i vinden etter at han offisielt åpnet en mye omdiskutert urangruve i Western Australia), om å støtte forslaget til 10 års planen. Og for å sitere Amy McQurie, journalist for National Indigenous Times: My bed's burning. How about yours? 

imgp1425

Bilde fra porten som stenger av Mt Meharry som turistbrosjyrene skryter opp i skyene for den pene utsikten...

Om fjell og sånt

Vi leide bil i Karratha og kjørte til Karijini National park for å få oss noen fjellturer. Karijini er mest kjent for såkalte fosser og kløfter med vann i. Det skal jo litt til å imponere en nordmann med vann, så vi kikket på en av kløftene og en av "fossene" og da var vi lei av severdighetene i Karijini med sine planerte stier og fare-for-alt-mulig-skilt, pensjonister og skrikende småbarn i bobiler. Vi tok derfor beina fatt, her skulle det samles tusentopper.

Som noen kanskje har fått med seg, så samler vi jo på tusentopper, og i følge kartet vi fikk tak i hjemme, skulle det være noen tusentopper i Karijini - noe det også var. Vi supplerte vårt oversiktskart over Australia med et par kart over området. Fjell er tydeligvis ikke så interessant for det Australske kartvesenet, da fjellene var oppgitt med både forskjellige høyder og beliggenheter på de forskjellige kartene og i turistbrosjyrene. Vi gikk derfor på turistinformasjonen i Tom Price for å skaffe oss opplysninger om fjellene og evt stier. Vi møtte på en dame fra Kazakstan, som simpelthen fortalte oss at: No, this is not a mountain country. We only have mountains upside down (hun refererte til kløftene). De eneste stiene turistinformasjonen hadde informasjon om, var de planerte stiene rundt turistattraksjonene. Da tok vi Google Earth til hjelp og plukket oss ut noen fjelltopper som var over 1000 moh og hvor det kunne se ut som om det førte en sti opp til toppen. I alt identifiserte vi fem topper.

Tre tusentopper

p1000878Første tusentoppen vår i Australia: Punurrunha (1 235 moh), som stort sett blir referet til som Mt Bruce. Det førte en flott sti opp til fjellet, via en ganske smal rygg. Utsikten var flott, men vi måtte småløpe litt, for vi hadde ikke så god til før det ble mørkt. På skiltet i bunnen av stien stod det at men måtte regne 6 timer tur/retur, men det holdt fint med 3 timer.






imgp1394Vårt andre fjell, Jarndurunmuhna som betyr stedet for klippewallabie?ene, var 1 128 moh, og opp dit førte det en grusvei. Fjellet er forøvrig mest kjent som Mt Namless, noe som må være toppen av engelskhet; å ankomme et land hvor det har bodd folk i 60 000 år og så ta det på sine skuldre å navngi alt på nytt, uten engang å høre med dem som bor der fra før om de kanskje allerede hadde rukket å nevngi de mest markante landemerkene. Eller kanskje de rett og slett glemte å spørre dem.


p1000929Mt Robinson, som var vårt tredje og siste fjell i Australia, har vi ikke en gang funnet det originale nevnet til, enda. Opp hit gikk det også en grusvei og vi labbet opp på begge toppene (for det var to topper ved siden av hverandre som begge het Mt Robinson) med sandaler og singlet - kanskje ikke den store bragden, men en fin tur!








De to andre tusentoppene...

De to andre tusentoppene vi hadde identifisert, Mt Turner og Mt Meharry, var rett og slett stengt!! Mt Turner av et gruveselskap og Mt Meharry fordi det var en gård (eller station som de kalles her) som eier et enormt stort område som inkluderer Mt Meharry som forøvrig er Western Australias høyeste fjelltopp. Ja, sånn er det her i landet, ingen allmannsrett og de som har lyst til å gå på tur må pent finne seg i å bli stengt ute fra områder så store som et lite Europeisk land fordi noen eier det...



Bilen

Tilbake i Karratha, byttet vi inn bilen med syklene våre igjen. Vi var blitt glade i bilen "vår" fordi den hadde et lasteplan som vi sov på ute i Outbacken. Men det skal bli godt å sykle litt igjen: Great Sandy Desert here we come!!

Australske nyheter

Jeg har noen ganger undret meg over hvorfor vi aldri hører noe fra Australia hjemme i Norge. Hvorfor er det aldri nyheter fra Australia i f.eks dagsrevyen eller i Aftenposten? Er det fordi det ikke skjer noe i dette store landet, eller er det fordi det er så langt borte at det er utilgjengelig for norske journalister? Jeg bestemte meg for å undersøke saken og har derfor gått til innkjøp av lokalaviser der jeg har funnet dem. Min samling av aviser er på ingen måte fullstendig, men snarere meget mangelfull, da vi har hatt en del dager i bushen uten å få tak i aviser... Selv på plasser hvor det bor folk har vi ikke bestandig fått tak i aviser, da de enten ikke selger aviser der eller bare har avisen fra i går - eller enda eldre.

Men på tross av den mangelfulle samlingen jeg har klart å opparbeide meg, vil jeg allikevel trekke den konklusjonen at det skjer interessante ting i dette store landet! Antakelig er det avstanden til Norge som gjør at disse nyhetene aldri rekker frem til oss, men det skal jeg nå bøte på. Her kommer derfor et utdrag av de viktigste nyhetene fra de avisene jeg har klart å få tak i frem til nå. Fremsideoppslagene er skrevet i fet skrift.

  • Geraldton: 8 år gamle Bjorn Tranquin har samlet inn 59 underskrifter for å få laget en skatepark i nabolaget sitt. Barry Humfrey fra Humfrey Land Developements sier at han beundrer Bjorn for initiativet. The Geraldton Guardian, Wednesday, July 15, 2009 
  •  I følge en undersøkelse gjort av Galaxy Research, er slaktere lykkeligere og sunnere enn resten av den Australske befolkningen. Slaktere har dessuten 60% oftere sex enn gjennomsnittet i befolkningen. The Geraldton Guardian, Wednesday, July 15, 2009
  • Geraldtons Extrem Sport Day ble avviklet forrige uke. 50 barn fikk prøve seg på judo, brazilian jiu jitsu, rullestol basketball og innendørs volleyball. For de voksne var det matlaging, kunst og magedans som stod på programmet. The Geraldton Guardian, Wednesday, July 15, 2009
  • Tanna Bellotti vant 3-4 års klassen i babyshowet arrangert av Gascoyne Aboriginal Heritage Cultural Center. The Northern Guardian, Wednesday 15 July, 2009
  • Frank Wheeler er den første i verden som har kjørt "the Tropic of Capricorn" på en 100 kubikk motorsykkel. Any person, no matter who they are or what they do, can ride a bike like this around Australia if they really want to, sier Frank Wheeler til The Northern Guardian, Wednesday 15 July, 2009
  • The Great Australian Bike Ride, et 17 800 km langt sykkelritt rundt Australia, arrangert av Australian Rotary Health for å sette søkelys og å samle inn penger til forskning på mental helse ankom Port Hedland forrige torsdag. Fire ryttere i 60 årsalderen sykler hele rittet, mens flere sykler deler av distansen. Roberta Gordon (62) sier at hun har selv vært mentalt syk og vil være med på å fjerne stigmatiseringen som følger med mentale diagnoser. North West Telegraph, Wednesday 29 July, 2009
  • Port Hedland: Også denne uka ble to biler og deres passasjerer avskåret fra land da de ikke fulgte med på tidevannet. De var ute og fisket fra bilene sine i fjæra, og da floa kom ble bilene avskåret fra land. Manager for Fire and Emergency Service Authorithy Pilbara, Jim Cahill, er oppgitt over at folk ikke leser tidevannstabellene før de tar bilen på fisketur i flomålet. North West Telegraph, Wednesday 29 July, 2009
  • I dag [1.8.2009] har alle travhester på den sørlige halvkule bursdag, dette i motsetning til sine kolleger på den nordlige halvkule som har bursdag 1. Januar, Kalgoorlie Miner, Saturday 1 August, 2009
  • Alice Springs: Alice Springs Town Council har lagt frem lovforslag om at tiggere skal bøtelegges med 100 AUD. That?s up to them [tiggerne] to figure out how to pay it, sier Corporate and Community Service Director Craig Catchlove. Kalgoorlie Miner, Saturday 1 August, 2009
  •  Darwin: Queensland politiet sier i en pressemelding at en motorsykkelgjeng på opp til 60 Odins Warriors trolig kommer til å arrangere en motorsykkeltur fra Darwin til Queensland. Politiet i Darwin advarer lokalbefolkningen om at motorsykkelgjengen kan komme til å besøke byen i helgen og at gjengen kan virke skremmende og støtende. Kalgoorlie Miner, Saturday 1 August, 2009
  • Kalgoorlie: Sue Cutten har plantet sukkulenter i gamle joggesko og satt dem ut i hagen sin til pynt. Kalgoorlie Miner, Saturday 1 August, 2009

  Utenriks, The West Australian, Monday 22 July, 2009:
p1000693

Bilder



Siden nettet var så utrolig tregt der vi la ut siste blogg, ble det ikke så mange bilder. Så her kommer noen bilder fra forrige etappe :)


p1000714 

p1000723

imgp1335
(Av og til benyttes faktisk veien vi sykler på som som nødflystripe, derav veimerkingen)

imgp1294


p1000724

p1000732

img9462
(Denne bare slapper litt av i sola)
Les mer i arkivet » Mai 2010 » September 2009 » August 2009
Lynvingen

Lynvingen

Trondheim

LYNVINGEN er Anders og Birgit sitt turkonsept! Birgit (f. 01.11.77) har i en årrekke vært aktiv judoutøver og har meritter som nordisk mester og en rekke norgesmestertitler. Hun har en doktorgrad i materialteknologi fra NTNU. Anders (f.16.09.76) har drevet aktivt med langrenn og sykling. Han jobber som sivilingeniør hos Reinertsen Engineering.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits